Jeg er født og oppvokst i Oslo. Jeg kommer fra en liten familie, (trodde jeg)som besto av min mor og far, og min mormor som bodde sammen med oss.
Onkler og tanter fra Trondheim var flinke til å besøke oss, alle var på besøk
hver sommer, men aldri hørte jeg et ord om at vi kom fra zigøynerslekt.
Jeg har
alltid lurt på hvorfor jeg er født, og grublet over livet mitt.
Det har
aldri vært noen dans på roser, og jeg skjønner nå hvorfor
og at
ting blir det du gjør det til.
I mine barneår vokste jeg opp på Bøler
og gikk på Bøler skole. Jeg skjønte vel fort at jeg ikke kom til å bli noe
skolelys, men jeg klarte meg gjennom folkeskole og
vidregående(framhaldskole) etter at jeg ble voksen har jeg
jobbet som togfører og på bussverkstedet til Oslo
Sporveier, og tatt
aktivitørutdannelse.
Jeg hadde ikke så mange venner og
likte meg best alene eller sammen med min venninde Kirsten.
Vi var flinke til å gå på ski,løpe
orientering og gå turer i skog og mark. Dessverre så døde Kirsten alt for
tidlig,slik at noen venninde har jeg aldri skaffet meg igjen.
Jeg giftet meg tidlig, bare atten år.
Det var en stor feil, men jeg fikk da barna:Roy Alexander, Else Marie og
Nina Christine. Jeg hadde aldri klart meg hvis jeg ikke hadde min mor og far
til hjelp!
Jeg skilte meg i 1975 og var alene
etter det en lang stund. I 1980 traff jeg en Gambianer som het Momodou Danso
og han ble i 1982 far til min datter Kira Susan. Jeg bodde fremdeles alene
og klarte meg nogenlunde bra.
Jeg traff
Per Kristian som ble min store kjærlighet.
Vi ble forlovet i 1991,rett etter at
min far døde og giftet oss i 1992.
Vi har ingen barn isammen,men fire
katter og en hund.
Vi har flyttet mye fram og
tilbake,noe som skyldes min rastløse natur.
Jeg klarer ikke å være lenge på et
sted. Akkurat nå har vi bodd fast i fem år, noe som forundrer meg stort.
Men så er da også stedet vi bor på helt perfekt for meg!
Her er det storslagen natur, masse
dyr,bla: Gaupe Rev, Hubro,Rådyr,Elg, og her i våres så jeg faktisk en ulv
på jordet.
Det er enormt med fugler her. noe
som gjør at min morgen er tilbragt på stabburstrappa med kaffe kopp og
fuglekvitter. Hønene mine tilbringer dagene i stallboksen jeg har gjort
om til hønsehus og på jordet går det to lånte hester. Grågåsa lander her
hver vår og skvaldrer over husene her hver høst når de reiser, og da må
jeg gråte en liten skvett. Jeg lurer på om jeg får se dem igjen til
neste år!
Her mangler jeg ikke
naturopplevelser,men det blir lite sosialt,fordi det er ikke så mye folk
her akkurat.
Og akkurat derfor er det godt å ha
slektforskningen! Jeg kan sitte ved pcn i flere timer og bare lete i
kirkebøker.
Jeg har alltid vært interesert i
slekten min,og alltid spurt etter fødselsdatoer osv.Jeg samlet alt i en
bok og har hatt den i hylla fram til for noen år siden
Mine hobbyer ellers er:
lokalradio, der jeg jobbet i mange år som programleder og tekniker,
isammen med min radiovenninde Unni. Jeg elsker å lage ting som kan
brukes til jul og påske og gjerne ta noen sting på en duk jeg har
liggende,Jeg har utsalg på stabburet hver vinter med hjemmelagede ting
og jeg har fått meg egen kiosk som jeg selger brus og is ifra. (På
badestranda) Det er også flere foreninger som
er innom for å få litt å kose seg med og mimre litt over gamle dager.
Ellers er jeg opptatt av mine
barnebarn og håper at det går dem godt her i livet. Jeg har ingen
kontakt med mine barn,bare den yngste. Hun har heldivis en god jobb, og har det bra.
Mine barnebarn Sarah og Nadia og
Laila er også bortsatt til fosterhjem så jeg ser dem skjelden. Jeg
savner kontakten med dem.
Ifjor kjøpte vi oss en gammel
campingvogn som jeg har pusset opp, det var vel meningen at vi skulle
dra ut på tur! Men så kom denne sykdommen da, jeg skjønner at vi har
blitt eldre for Per fikk plutselig hjerteinnfarkt og blodpropp i
hjertet,
Ingen av oss kan jobbe mer og det er litt slitsomt i lengden. Det
eneste vi gjør nå er å ta noen småturer med bilen og håpe at alt går
over etterhvert.
Vi har jo ikke tenkt å gi opp
ennå,og jeg har ikke tid til å bli borte, men smerter er noe jeg helst
ville være uten.
Når det er på det verste, noen
ganger, tenker jeg at himmelen får vente litt til!
Jeg har bestandig lurt på hvor jeg "egentlig"
kommer ifra. Og alltid har jeg følt at noe manglet, men
har aldri tenkt på at det kunne være mine gener som virkelig trengte næring. Og etter hvert har jeg forstått at røtter
har stor betydning. Så derfor har jeg ikke tid lenger, ikke tid
til noen ting.
Mitt liv består nå av data, papir, blyanter,
telefon og data igjen. Jeg tror alle som heter Sundberg her i
landet, har fått en telefon fra meg, eller et brev. Rhd og dis var forkortelser jeg aldri hadde
hørt om, men nå er det mitt andre tilholdssted. Jeg har gravd og lett i alle statsarkiv
og alle papirer jeg kunne finne, men etter så mange år har jeg ennå
ikke klart å rote opp alt som berører vår slekt.
Jeg har lagt inn etterlysninger på DIS, for å få tak i noen opplysninger når det
gjelder slekt i Sunnylven. Og har vært så heldig å få kontakt
med min firmenning, som bor i Bergen. Han har gjort et fantastisk arbeid
for å føre alle opp i et slektshefte. Men dette hefte han har laget, har gjort alt
mye lettere for meg. Den siden av familien har jeg omtrent fått
servert på et sølvfat.
Mine
opplysninger om min familie, har jeg lagt inn på et slektsprogram som
heter Geni Der kan jeg også oppbevare bilder, noe jeg
skal få lagt inn mer av, Fordi jeg nå forstår, hvor verdifullt
dette er for ettertiden. På min fars side, min bestefar og min oldefar,
var
av Roma/Sinti slekt
(reisende) , og vandret
rundt om i Sverige og Norge som spillemenn og skjærslipere.
Det er
jeg umåtelig stolt av, og jeg forstår nå at gener betyr mye. For jeg har alltid
vært urolig og rastløs, og aldri kunne slått meg til ro noe sted. Jeg elsker å
reise rundt omkring, og liker meg barbent i gresset, og tror nok jeg er et
naturmenneske. Jeg er også veldig glad i musikk, selv om jeg ikke kan spille noe
selv. Jeg kan også spå både i kort og i hånd og utfører mer enn gjerne litt
magi.
Dette
har jeg gjort i all min tid, også lenge før jeg visste at vi var Zigøynere.
Noen i
familien har også opplevd å bli bortsatt på barnehjem og bli skilt fra sine
foreldre.
Veldig mange av romanifolkets familier og
slekter ble splittet og sendt til forskjellige deler av landet, en udåd utført
av stat og kirke for å assmilisere romanifolket, og få oss til å bli vanlige
bofaste nordmenn uten eget språk og uten viten om kulturell tilhørlighet til
våre nomadiske aner og levesett.
Barna ble gjerne fortalt direkte løgner om
foreldrene, at det var de som ikke ville ha dem, at de drakk og ikke kunne ta
seg av dem, eller lignende historier. Det var svært sjeldent at det var sant.
Barna ble tatt ene og alene fordi foreldrene var av romanislekt, - fordi stat og
kirke mente at av den grunn alene, var ikke vi skikket til å oppdra våre barn
til å bli samfunnsnyttige borgere.
Å forstå den lidelse disse foreldrene og familiene måtte gå gjennom, er vel
helt umulig for andre enn de som opplevde det samme.
Om vi ikke levde bofast, innebar ikke det at vi ikke sørget for at barna haddet
det godt.
Mat, ly for vær og vind, varme klær. Omsorg og kjærlighet.
Der bondebarna lærte geografi og bibel fra bøker, lærte romanibarna seg
geografien ved å spasere rundt i den. De lærte hvordan man finner og lager mat
og medisiner i naturen.
Bondebarna gikk i lære fra ungdomsårene av, til å bli skomakere,
lærere, sorenskrivere og bønder.
Romanibarna gikk i lære hele livet, de lærte også et håndarbeid; alt fra
taktekking, avansert hekle og sy , blikkslageryrke,
smykkelaging, knivmakere, hesteoppdrett, til handelsmannsyrke.
Romanifolket reiste til vanns og til lands. Hester og båter var deres
transportmiddel, foruten bena....
Naturbarn var vi og er vi.
Oldefar og Tippoldefar var skjærslipere og gatemusikanter.
Tippoldefar var
gift to ganger og siste
gangen med
Margrethe Sophia Rosenhagen, som jo også er av Dansk Zigøynerslekt.
Min oldefar var skjærsliper og gift med en av
Danmarks sircusprinsesser. Hun het Elisabeth Bernadine Von Stückens, en
familie man kan lese mye om i forskjellige bøker og skrifter.
Hennes far hadde eget sircus og dro land og strand rundt for å vise fram sine og
familiens kunststykker.. Hennes søster var
også linedanserinne på
sirkus, og de var også i familie med Elvira Madigan. Det skal bli spennende å forske videre på dette. For de fleste i familien var
sirkusartister.
Vår kulturarv bygger på
sterke verdier, som:
ærefrykt for Gud
kjærlighet til familien
lojalitet mot slekten
respekt for de eldre
respekt for de avdøde
samhold og solidaritet innad i roma/romanifolket
uskrevne regler for etikk, moral og ’’passende’’ oppførsel
uskrevne regler for ’’renhet’’, i større og mindre grad
respekt for Norge
Roma/Romanifolket har en fargerik og mangfoldig kultur, som
har satt dype spor i kunst- og kulturlivet over hele Europa, og verden for
øvrig. Fra musikk til litteratur og teater til moter, har mange latt seg
inspirere av roma/romanifolkets frihetstrang og særegne, fargerike stil.
Dette folket har gjennom historien vært kjent for å være
dyktige musikanter, der forskjellige undergrupper har utviklet forskjellige
musikkstiler.
Romanikulturen har utviklet seg forskjellig blant de
ulike gruppene/stammene, men visse fellestrekk går allikevel igjen blant alle
grener av folket.
Barnebarna våre begynner også å bli store, så
det er sikkert koselig å ha opptegnelser om hva vi i familien har gjort og
bedrevet i alle tidligere år. Og jeg skal prøve å få skrevet ned så mye
som mulig før jeg blir borte.
